GMO – smart teknologi eller bare en feil?

Når det gjelder GMO, er forskningen opptatt av å utvikle produkter, men samfunnsnytten er ikke like klar. Er genteknologien smart nok for 2010-tallets forbrukere?

Nye oppfinnelser er noe som alltid har fascinert oss mennesker. Hvis de er nyttige, blir de raskt tatt i bruk av samfunnet, selv om det kan stilles spørsmål ved helseaspektene – se bare på trådløs teknologi og mobiltelefoner.

Poteten er sitt eget plantevernmiddel

Journalisten Michael Pollan, som har skrevet en rekke bøker om betydningen av mat og miljø, prøvde for noen år siden å plante noen genmodifiserte poteter i kjøkkenhagen sin. Han bestilte en pose med settepoteter som produserer sin egen gift mot Colorado-potetbillen, den amerikanske potetavlingens fiende nummer én. I posen fra produsenten, Monsanto, lå den samme type veiledning som vanligvis følger med nye dataprogrammer. Selskapet sammenligner faktisk genmanipuleringen med et operativsystem som styrer den nye generasjonen avlinger. I teksten sto det at brukeren får lisens til å dyrke produktet i én sesong etter at pakken er åpnet. Dette er fordi de modifiserte genene i produktet er Monsantos immaterielle eiendom. Hvis du tar vare på noe av avlingen som såkorn til neste år, bryter du loven. De genmodifiserte potetene vokste raskere enn alle de andre økologiske knollene i hagen. Og de så helt normale ut. Forskjellen er usynlig, men samtidig enorm, sier Pollan. «Den intelligensen som før lå utenfor poteten, ligger nå inne i potetens eget genom. Kan vi kanskje snakke om smarte poteter?

Suksesshistorier

Pollan underviser også i et kurs om matens fremtid ved University of California i Berkeley. Nylig inviterte han plantegenetikeren Pamela Ronald til å holde et foredrag og en debatt om GMO. Hun var et interessant valg fordi hun har skrevet en bok om genteknologiens potensial i økologisk landbruk. «Det er viktig å forstå at man ikke kan skjære all genteknologi over én kam», sier Ronald i paneldebatten. Hun forklarer at det er mye å vinne på genteknologi: billigere dyrking som gir billigere mat, og muligheten til å utvikle mer hardføre og næringsrike planter. Et lysende eksempel fra GMO-verdenen er papayatrærne på Hawaii, som på 1990-tallet var truet av et virus som det ikke fantes noen kur mot. Det var vanskelig å bruke tradisjonelle planteforedlingsteknikker fordi papayatreet har få slektninger, og det fantes ingen virusresistente sorter. Forskeren Dennis Gonsalves satte derfor inn genetisk materiale fra viruset og «vaksinerte» trærne mot sykdommen. Avlingene ble reddet, og de fleste papayaer fra Hawaii er nå genmodifiserte. Japanerne, som spiser mye papaya, krevde ti år med testing før de våget å importere den genmodifiserte frukten. Og ifølge studiene påvirkes ikke mennesker av virusmaterialet i papayaen; det brytes ned i magesekken. Men Gonsalves selv mener ikke at genteknologi er et universalmiddel, men at hvert enkelt GMO-tilfelle må vurderes individuelt. – «Det store spørsmålet er om teknologien forårsaker skade på miljøet og menneskers helse», sier han til Hawaii Tribune Herald.

Buggy-teknologi

Papayaprosjektet var ett av 3000 feltforsøk med genmodifiserte planter som ble gjennomført i USA mellom 1987 og 2008. Og det var faktisk det eneste som kom til praktisk bruk. Et annet mislykket GM-prosjekt er den berømte «gylne risen», som man fortsatt håper skal løse utviklingslandenes problemer med A-vitaminmangel. I 10 år og til en kostnad på 100 millioner dollar har forskere arbeidet med å utvikle, patentere og sette inn først to, deretter tre gener for å få ris til å produsere betakaroten – det gule stoffet som er en forløper for A-vitamin.

Det har imidlertid vist seg at betakaroten brytes ned for raskt i høstet ris. Kanskje skyldes dette at ris lagres som en tørr vare, i motsetning til de ferske, vannrike grønnsakene der betakaroten er naturlig til stede. I tillegg trenger kroppen et ganske fettrikt kosthold for å omdanne betakaroten til A-vitamin. Det er neppe den type mat som de fattigste spiser. Så i praksis ser det ut til å være mer komplisert enn forventet å bruke genmodifisert teknologi. «Det er viktig å huske at planter er komplekse økosystemer», sier Richard Lewontin, professor i genetikk ved Harvard University. «Du kan gå inn og endre ting i økosystemer, men du kan aldri være sikker på hva nedstrømsvirkningene blir.

Usikkert hvilken effekt tilførte gener har

Den kanadiske geningeniøren Thierry Vrain understreker at GMO fortsatt er en svært uspesifikk teknologi som startet da man fortsatt trodde på hypotesen om at et gen produserer én type egenskap. Men ett gen kan regulere mange forskjellige funksjoner i en organisme. Og når forskere setter inn et nytt gen i en plante, vet de ikke nøyaktig hvor i DNA-koden det kommer til å havne. Genet kan settes inn hvor som helst i genomet. I tillegg settes det vanligvis inn antibiotikaresistente bakterier som en slags «strekkode» for å identifisere det genmodifiserte genet, samt virusmateriale som gir det nye genet beskjed om å slå seg på. Hvilken innvirkning slikt virus- og bakteriemateriale kan ha, er det ingen som vet. Kanskje Michael Pollans smarte poteter ikke er så intelligente likevel? Han kaller GM-teknologien et «buggy» operativsystem som fortsatt er i betaversjon.

Den harde kommersielle virkeligheten

I dag består nesten alle verdens genmodifiserte avlinger av to typer avlinger som er utviklet av en håndfull av de største kjemikalieselskapene: ♦ Roundup-Ready-planter: Resistente planter, særlig soya og mais, som tåler det kjemiske ugressmiddelet glyfosat (Roundup) ♦ Bt-planter: Planter, særlig bomull og mais, som kan produsere en modifisert og mer konsentrert versjon av den naturlige bakterietoksinen Bacillus thuringiensis.

I begynnelsen så mange bønder store fordeler med genmodifiserte avlinger fordi de ikke lenger trengte å kjøpe og sprøyte like mye plantevernmidler. Selv om de måtte kjøpe dyrere frø, kunne de spare penger.
Men etter noen års bruk begynte det å oppstå resistens blant både ugress og insekter. Dette har ført til at man må sprøyte mye mer glyfosat og i mange tilfeller gå tilbake til eldre, enda mer skadelige giftstoffer.

Grønnere med økologisk

Ifølge Naturskyddsföreningen i Sverige er det fullt mulig å oppnå gode avlinger bare ved hjelp av økologiske dyrkingsmetoder. I USA har Rodale Institute sammenlignet økologisk og kjemisk landbruk i 30 år, og sier at avlingene fra økologisk landbruk er like gode som avlingene fra konvensjonelle GMO-avlinger.
Administrerende direktør Mark Smallwood sier i filmen GMO OMG: – I begynnelsen gir GMO-avlinger bedre resultater. Men økningen er ikke langvarig. Faktisk klarer økologisk mais seg bedre under dårligere forhold, som for eksempel tørke. Sammenligningene viser også at kjemiske dyrkingssystemer slipper ut nesten 40 prosent mer klimagasser enn økologiske systemer. – I løpet av de siste 100 årene har omtrent 93 prosent av det biologiske mangfoldet gått tapt i USA. Avlinger som i årenes løp er avlet frem for å takle spesifikke forhold, er blitt erstattet av en industriell monokultur kontrollert av kjemikalie- og GMO-gigantene.

Helsefarer?

Foreløpig er det ingen vitenskapelig konsensus om sikkerheten ved genmodifiserte matvarer og avlinger. De fleste forskere ser ut til å være enige om at genmodifiserte prosjekter bør evalueres fra sak til sak, der man ser på planten, det nye genet og det ferdige resultatet før man kan gi noen svar. Risikoen som ses, ligger hovedsakelig i miljøkonsekvensene av monokulturer, giftstoffer og antibiotikaresistente gener. GM-teknologien kjennetegnes også av en «medisinsk» tilnærming til landbruket, med en spesifikk virkning mot et bestemt insekt eller en bestemt sykdom i stedet for en mer systemisk tilnærming. En fransk studie fra 2012 har imidlertid skapt debatt. I to år ble rotter fôret med Roundup-klar mais og drakk vann med lave mengder glyfosat. Rottene fikk alvorlige lever- og nyreskader og døde tidligere enn normale rotter. Flere av dem utviklet også store svulster. Hovedproblemet med studien er at den ikke kan vise hva som forårsaket skadene – GMO-maisen eller sprøytemiddelet, eller begge deler. Den har også blitt kritisert fordi forskerne ikke offentliggjorde rådataene sine, og fordi den typen rotter som ble brukt, er spesielt utsatt for å utvikle svulster. Men Monsanto frigir heller ikke rådata, og de samme rottene var med i de korte tremånedersstudiene som ble gjort for å bevise at deres GMO-mais var ufarlig. Ingen klaget da. Kritikken førte til at artikkelen ble trukket tilbake, men nå er resultatene fra studien publisert på nytt i tidsskriftet Environmental Sciences Europe, inkludert rådataene som kritikerne etterlyste. Monsantos egne data er imidlertid fortsatt under lås og slå.

Tilbake til Michael Pollan og poteten – var den ok å spise? Han forteller at sekken med høstede genmodifiserte knoller ble stående. Han hadde mange andre, økologiske grønnsaker i hagen som virket mye bedre og tryggere å spise. Og hvorfor skulle man velge et rødbetprodukt fullt av potensielle insekter når det finnes helt naturlige varianter fra uforstyrrede økosystemer å sette tennene i?