Yogalærer uten stil

Det finnes mange yogastiler og mange yogalærerutdanninger å velge mellom. Hvordan kan de som er interessert i å øke sin forståelse og undervise andre navigere i det store utvalget av alternativer?

Axelsons yogalærerutdanning har valgt å fokusere på ayurveda, mindfulness og alignment, men ingen stil. Hva betyr det egentlig? Vi spør Sandra Grundstoff, som er hovedlærer og som har satt sammen innholdet og strukturen i programmet.

Hei Sandra, hva betyr det at yogalærerutdanningen ikke har noen spesifikk stil?

– Det er et godt spørsmål! Jeg kunne kanskje like gjerne sagt at studenten henter inspirasjon og verktøy fra flere ulike stilarter. Jeg ser ordet verktøy som veldig sentralt. En definert stil betyr som regel at man trener en bestemt sekvens hver gang, de samme øvelsene i samme rekkefølge og med samme fokus. Noen ganger er sekvensen mer skissemessig, de ulike øvelsestypene kommer i en bestemt rekkefølge, men detaljene kan variere. Måten du trener på er den samme hver gang. Det er slik jeg bruker ordet «stil». Et spesifikt sett med verktøy som brukes på en spesifikk måte. Vi ønsker å gi en bred forståelse av verktøyene, hvordan de kan brukes og settes sammen, og inspirere til mye selvoppdagelse. Alle kommer med sin egen bakgrunn i form av kunnskap, livserfaringer, talenter, sykdommer og skader… som bidrar til å gjøre hver enkelt til en unik kunnskapsmegler. Alle har sitt eget engasjement og sin egen forståelse som gjør det naturlig å kommunisere til en bestemt målgruppe, og da kan det være en stor fordel å ha oversikt over ulike tilnærminger og verktøy! Vi har ingen forkunnskapskrav til studentene, så blant de ca. 160 studentene som har gått ut hos oss så langt, har noen vært helt nybegynnere i yoga og noen kommer med 10-15 års erfaring … og det fungerer! Vi ønsker at alle skal gå ut av programmet med et realistisk bilde av hvor de befinner seg i forhold til yoga, om, hva og hvem de er klare til å undervise.

Mener du at en «stil» er noe negativt?

– Nei! Nei! Ikke i det hele tatt. En «stil» gir klare retningslinjer og et grunnlag for kanskje lettere å etablere en stabil praksis. Å øve konsekvent etter et fast program gir en klar følelse av fremgang. Dette er slett ikke en dårlig ting. Noen mennesker passer bedre til slike rammer, mens de som studerer hos oss, har blitt tiltrukket av og trives med det brede perspektivet. Vi går også inn for en stabil praksis i vårt program. Den eneste forskjellen er at studenten tidlig inviteres til å utforme sin egen praksis til en viss grad, med hjelp av oss lærere, med utgangspunkt i sin egen tidsramme, behov og konstitusjon. Og at programmet kan endres etter ønske. Vi ønsker at den enkelte ikke skal være redd for å være sin egen primære autoritet og ta seg visse friheter, i samspill med tradisjonens rammer og den enorme kunnskapsbanken som finnes. I mange «stiler» er det en streng overholdelse av måten å gjøre en bestemt ting på, for eksempel «gjør aldri foroverbøyninger og bakoverbøyninger rett etter hverandre!» eller «opp-ned-stillinger skal alltid være først i asana-sekvensen!». Og så finnes det andre stiler som sier det stikk motsatte – der foroverbøyninger og bakoverbøyninger kommer rett etter hverandre, eller der opp-ned-stillingene er det siste du gjør. Det får meg til å tenke at kanskje begge deler er greit … Så vi resonnerer i stedet med elevene om hva som kan være de fysiske eller energimessige argumentene for å gjøre det ene eller det andre. Hvis flere tusen mennesker har overlevd og hatt glede av begge deler, så er kanskje det ene ikke riktig og det andre feil?

Sandra Grundstoff

Erfaringer og kunnskap fra ulike sider kan imidlertid fungere som en feilsøkingsguide. Hvis jeg alltid trener bakoverbøy og foroverbøy etter hverandre, eller omvendt, og får mer og mer vondt i korsryggen, kan det være en god idé å prøve den andre veien og se om kroppen min blir gladere. Vi gir mye rom for å kjenne igjen sin egen kropp, og integrere dette i undervisningen. Å våge å både trene og undervise intuitivt – og samtidig være helt ærlig med hva man kan og ikke kan, hva man vet og ikke vet.

Blir det ikke vanskelig å henge med på alt under programmet?

– Haha, ja, selvfølgelig! Det er ikke bare vanskelig, men umulig! Alt, wow … hvis vi hadde hatt en stil, en rekkefølge, en fast måte å sette ord på hver posisjon, hadde vi kanskje klart å få det til å sitte som støpt på 200 timer. Et åpent perspektiv krever mer, la oss ikke late som noe annet. Men uansett stil eller ikke, en yogalærerstudent må vie seg til sin praksis for at kunnskapen skal komme helt inn i kroppen. Yoga er en livslang praksis og ikke noe vi «blir ferdige» med. Vårt perspektiv gir mindre fast veiledning og mer rom for selvutforskning, så det er helt klart en utdannelse for den selvstendige og nysgjerrige. Du får en bred base, mange begynner å undervise umiddelbart etter programmet, flere har startet eget studio… mange blir også oppfordret til å studere videre i en eller flere stiler, andre føler seg mette for en stund.

Studenter underviser hverandre på retreat i Värmland

Vi ønsker også å skape et uendelig positivt og romslig klima på programmet, med et fellesskap der alle føler at det er greit å være seg selv, slappe av og gjøre nye erfaringer. Dette har fungert veldig bra så langt, og tilbakemeldingene fra studentene har vært svært positive.

Så hvilke verktøy fra ulike stiler får studenten?

– La oss først snakke om fysisk yoga, asanas eller yogastillinger. Alignment er fundamentet, en overordnet forståelse av hvordan vi kan praktisere øvelsene i harmoni med tyngdekraften, hvordan vi kan unngå å bukke under for eller forverre muskulære ubalanser, og ha en mest mulig fysisk trygg praksis for oss selv og elevene våre. Verktøyene for dette inkluderer et teoretisk grunnlag inspirert av Anusara-yogaen og dens alignmentprinsipper, og prinsipper for å bygge våre egne intelligente sekvenser. Fra Iyengarayoga får vi inspirasjon til å forstå hvordan vi kan bruke hjelpemidler som vegg, stol, ball og belte. Fra Vinyasa yoga lærer vi om å skape flyt i sekvensene, knytte bevegelsene sammen gjennom pusten til én kjede og skape dynamikk. I Yinyogan velger vi gulvøvelser, lærer å målrette praksisen mot bindevev, energiflyt og avspenning av nervesystemet. Vi integrerer også øvelser i kroppsbevissthet og kroppsavlesning, manuelle justeringer og partnerøvelser. Anatomi og fysiologi er også inkludert for å støtte denne forståelsen. Asanasene vi jobber med er de samme uavhengig av «stil», og vår tilnærming til dem dreier seg om spørsmålet «hvordan kan jeg øve og hvilken effekt vil det ha?». På samme måte jobber vi med pranayama, eleven lærer grunnleggende teknikker som gir stimulering eller ro, og får forslag til hjemmetreningsprogram som kan varieres og utvikles. Ayurveda er en rød tråd og støtter bevisstheten om at ulike mennesker trenger ulik praksis, og at samme person kan ha behov for ulike ting på ulike tider av døgnet, året og livet. Vår tilnærming til meditasjon er mindfulness, et moderne konsept med røtter i den buddhistiske vipassana-tradisjonen – enkelt oversatt «å se ting som de er». Avslappet observasjon, nysgjerrighet og aksept er nøkkelord både på og utenfor meditasjonsputen. Vi mediterer som utgangspunkt med sinnet hvilende på virkelige objekter – pusten, lyder, sanseinntrykk, kroppsfornemmelser. Vi vil også bruke noe tid på aktiv meditasjon, med innslag av dans, bevegelse, øvelser i møte med andre og lignende. Som i vår fysiske praksis resonnerer vi om hva og hvordan vi gjør og hvorfor, hva er hensikten? Vi har ingen interesse av at noen elever blindt skal slutte seg til alt vi sier, men heller å vekke nysgjerrighet og et dypt personlig forhold til verktøyene og metodene – som yogautøver og som yogalærer!

Sandra Grundstoff kan også brukes som utklippstavle for de som ønsker å lage sine egne asanasekvenser på www.yogidia.com/builder

Les mer her om ayurveda og mindfulness som sentrale elementer i programmet

Les her om retreaten som inngår i yogalærerutdanningen

Les her om Lisas ekspansjon som yogalærer